Jakten på tilhørigheten

Ekstravaganse, sminke, fjær, dans, grenseløs frihet: dette er vogueing.

I starten ble den brukt som en øvelse i å fornærme andre. Man konkurrerte om hvem som var den flinkeste til å kaste shade. Etter hvert har dansen utviklet seg til å romme mye mer. Her kan de som har blitt undertrykket og oversett hele livet, nå kle seg opp i sterke farger, gå på en catwalk og fange oppmerksomheten til hundrevis av andre mennesker.

Frigjøring gjennom dans

Vogeuing har tilrettelagt for kroppslig og sjelelig frigjøring av LHBTIAQ+-mennesker. Det har blitt til en bevegelse som har resonnert med mennesker over hele verden. Også en gutt fra Fjaler i Vestland. 

Tormod har en bachelor i samtidsdans ved KHiO, og er voguer. Tormod opplevde aldri å føle tilhørighet i barndommen på bygda Fjaler i Vestland.

Hvordan var det å vokse opp der du vokste opp? 

– Man blir veldig godt møtt som skeiv i Norge. Vi har det egentlig dritfint. Men i distriktene var ikke det helt sånn. Skolen jeg gikk på var helt hvit, og jeg er sikker på at man kunne telle antallet mennesker på skolen som var homofile, lesbiske eller trans på èn hånd. Da blir man møtt med en stor mengde folk som ser på deg som litt annerledes. Hvis man ikke vet hvor man hører hjemme, hva er man da liksom? Det var mitt største problem gjennom oppveksten.

For Tormod ble dansen løsningen. Gjennom den fikk han en måte å uttrykke seg på.

– Bevegelse for meg er min måte å uttrykke meg på. Det er det jeg er skolert i. Det er det som resonnerer best med min kropp. Jeg opplever at jeg kan være mer presis i mitt uttrykk gjennom bevegelse enn jeg kan med ord i grunn. Det er jo derfor jeg tyr til dansen eller vogue for den del.

Tormod synes at mobilen er det viktigste verktøyet de unge har for å holde seg oppdatert, opplyst og uttrykke seg om verden rundt dem.

Og med mobilabonnementet iceUng blir det også billigere for unge mennesker å gjøre nettopp det.

Tormods stemme ligger i kroppen, og han bruker den til å kjempe for at alle skal få det han ikke fikk: friheten til å være seg selv. 

– For meg er det helt vanvittig at noen kan føle at de er så masse verdt at de kan ta i fra et annet menneske retten til å leve et normalt liv. Hva er vitsen med livet hvis man ikke har retten til å leve det?

Fordommer er det største problemet

Tormod forteller at det viktigste for ham er at alle skal ha de samme forutsetningene, uansett hva slags bakgrunn man har.

–Hvis alle har de samme forutsetningene, så kan man dyrke ulikhetene i samfunnet og det er da jeg tror vi er aller sterkest. Da tror jeg vi har en fremtid.

Og fremtiden, den mener han at hans generasjon har et ekstra godt grep om: ikke fordi de vil, men fordi tidligere generasjoner har gjort at de rett og slett ikke har noe valg. 

–Det er ikke nødvendigvis det at vi ikke vil ta stilling til ting mer enn folk gjorde før, men vi må det. Fordi situasjonen er sånn som den er fra klima til krigspolitikk. Likevel er det feil av eldre generasjoner å kikke ned på en annen generasjon og være sånn: dere har sjansen. De har fortsatt sjansen til å gjøre endringer.

Nå mener Tormod at den største utfordringen vi står overfor, som menneskehet, er fordommer. Fordommer, og det som ofte er årsaken til fordommer: uvitenhet. 

– Vi har vanvittig masse informasjon, vi må bare være åpne nok til å ta den imot. Vi må forstå at det vi vokste opp med og kanskje nærmiljøet forteller oss ikke alltid er sant. Hvis jeg skulle endret én ting med verden, så er det å skru opp den volumknappen for åpenhet og skru ned for fordommer. Det er der vår aller største utfordring ligger.