- Å komme ut som trans er det vanskeligste jeg har gjort

I Norge har transpersoner et lovvern. Man har rett til behandling, rett til å endre navn og rett til å endre juridisk kjønn. Alt dette har blitt kjempet fram, og sistnevnte nå nylig.

Fram til 2018 måtte transkjønnede sterilisere seg for å bli diagnostisert med kjønnsinkongruens, og dermed også ha rett til hormonbehandling.

Flere transpersoner forteller om et krokete og seigt system hvor institusjoner, lover og rutiner er bygget på en binær kjønnsstruktur. Og fortsatt er transseksuelle overrepresentert på selvmordsstatistikken. 

Å komme ut av skapet

Arthur er fra Bergen – og trans. Moren er tanzaniansk og muslim. Faren er kristen fra Botswana. Ifølge Arthur har veien til et fullverdig liv vært brolagt av hindere.

– Å komme ut som trans er noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg var redd for hva andre skulle tro. Jeg er fra en kultur hvor man er vant med å bli sett ned på hvis du er annerledes. Jeg føler at det er veldig mange som meg, som har slitt med å være seg selv fordi de er redde for hva folk fra egen kultur kommer til å tenke.

Nå har Arthur fylt 21 år og flyttet til Oslo for å studere intelligente systemer på Høyskolen Kristiania. Han er på et sted i livet hvor han endelig er komfortabel med seg selv, men veien dit var ikke enkel. Han er opptatt av at det å komme ut av skapet ikke alltid er den forløsende mirakelkuren det ofte blir fremstilt som. 

– Man blir alltid fortalt at alle kommer til å akseptere deg når du kommer ut av skapet. Den harde sannheten er at du må forvente at det ikke kommer til å være så enkelt. Det betyr ikke at du ikke kommer deg over haugen med vanskeligheter. Det blir enklere med tiden, men man må alltid gi det den tiden. 

Bruk stemmen din

– Bruk stemmen din til å snakke om mental helse, oppfordrer Arthur. 

– Få det til ikke å være tabu lengre. Det er veldig mange som tenker at hvis du sliter mentalt, så er du en av de svake i samfunnet. Sånn er det ikke. 

I Norge er rundt 25.000 av oss transpersoner. I løpet har barndommen har de måttet leve med følelsen av å ikke høre hjemme i egen kropp. Mange har i tillegg måttet stå i en strøm av transfobiske holdninger. Hvis Arthur kunne forandret én ting med verden, så ville han gjort den mindre fordomsfull. 

– Jeg ønsker meg en verden hvor man ikke holder så hardt fast på sine holdninger når man møter nye mennesker. Du vet aldri bakgrunnen til en fremmed. Det å gå rundt i verden med fordommer hjelper ingen. Spesielt ikke deg selv. 

Internettets æra

Arthur synes ikke ungdommens hyppige mobilbruk burde avvises som hjernedødt tidsfordriv.  

Arthur synes at mobilen er det viktigste verktøyet de unge har for å holde seg oppdatert, opplyst og uttrykke seg om verden rundt dem.

Og med mobilabonnementet iceUng blir det også billigere for unge mennesker å gjøre nettopp det.

– Jeg tror mange bruker mobilen sin som en outlet for meningene sine. Telefonen hjelper mange unge til å forstå verden.

Det er for mange en arena for å knytte bånd med andre mennesker, og gir en mulighet til å vise verden hva man bryr seg om. Selv bruker han mobilen til å snakke om det som er viktig for ham: menneskerettigheter, urett, mental helse.

Selv om Arthur i to tiår måtte leve et liv i forvirring er han nå glad for å ha klart å finne seg til rette i seg selv. Det klarte han etter at han satte seg selv i forsetet.

– Nå som 21-åring er det faktisk på tide at jeg begynner å leve som meg selv. Jeg skal ikke lenger gå rundt å please andre folk enn meg selv. Hvis jeg ikke begynner å leve nå så vil jeg aldri kunne klare å leve.