I Norge har transpersoner et lovvern. Man har rett til behandling, rett til å endre navn og rett til å endre juridisk kjønn. Alt dette har blitt kjempet fram, og sistnevnte nå nylig.
Fram til 2018 måtte transkjønnede sterilisere seg for å bli diagnostisert med kjønnsinkongruens, og dermed også ha rett til hormonbehandling.
Flere transpersoner forteller om et krokete og seigt system hvor institusjoner, lover og rutiner er bygget på en binær kjønnsstruktur. Og fortsatt er transseksuelle overrepresentert på selvmordsstatistikken.
Å komme ut av skapet
Arthur er fra Bergen – og trans. Moren er tanzaniansk og muslim. Faren er kristen fra Botswana. Ifølge Arthur har veien til et fullverdig liv vært brolagt av hindere.
– Å komme ut som trans er noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg var redd for hva andre skulle tro. Jeg er fra en kultur hvor man er vant med å bli sett ned på hvis du er annerledes. Jeg føler at det er veldig mange som meg, som har slitt med å være seg selv fordi de er redde for hva folk fra egen kultur kommer til å tenke.
Nå har Arthur fylt 21 år og flyttet til Oslo for å studere intelligente systemer på Høyskolen Kristiania. Han er på et sted i livet hvor han endelig er komfortabel med seg selv, men veien dit var ikke enkel. Han er opptatt av at det å komme ut av skapet ikke alltid er den forløsende mirakelkuren det ofte blir fremstilt som.
– Man blir alltid fortalt at alle kommer til å akseptere deg når du kommer ut av skapet. Den harde sannheten er at du må forvente at det ikke kommer til å være så enkelt. Det betyr ikke at du ikke kommer deg over haugen med vanskeligheter. Det blir enklere med tiden, men man må alltid gi det den tiden.